På et sekund kan livet snu

Det var så uvirkelig. Han var den som aldri ble syk. Han hadde ikke vært på reise. Ikke var han del av noen risikogruppe heller.

Jeg hadde aldri trodd at viruset i Kina som jeg hadde lest om, skulle reise til min lille by i Norge. At dette viruset skulle bli grunnen til at min mann kjempet for livet.

«Stopp. Koronavirus. Har du mistanke om at du er smittet? Ring 116 117. Vi kommer ut til deg.»

Ordene på skiltet ropte advarende mot meg i det jeg parkerte utenfor sykehuset. Jeg så vakter holde gråtende pårørende på flere meters avstand.

For en time siden hadde mannen min blitt brakt hit i ambulanse. Han hadde bare vært syk i to dager, med hodeverk og feber, da han fikk plutselige magesmerter. De var så overveldende at han svimte av på baderomsgulvet hjemme.

Jeg hørte vår yngste sønn skrike. Jeg så de redde øynene til ambulansesjåførene.

Frykten spredde seg som ild i tørt gress. Naboen hadde akkurat sendt melding. Hun var bekymret. Hennes barn hadde vært hos oss for noen dager siden.

Jeg tenkte på om mine to sønner nå ville vokse opp uten sin elskede pappa. Det var mandag 16. mars 2020.

Syv timer senere kom beskjeden fra sykehuset: «Høyst sannsynlig ikke korona. Ikke de typiske symptomene, men vi har tatt en test. For sikkerhets skyld.»

«Dere skal vel holde han over natten?» spurte jeg.

«Nei,» svarte de.

Jeg måtte hente ham. Sent på kvelden parkerte jeg utenfor sykehuset igjen. Skiltet var der fortsatt. Det var noe uhyggelig over det, som om det ropte ut i den stille, stjerneklare natten at verden ikke lenger er den samme. Jeg så ham vandre ut av sykehuset, alene.

Den natten sov jeg ikke. Jeg lå ved hans side. Våket over han, lyttet til hans pust. Livredd for at han skulle få en nytt anfall.

Neste dag sto ikke telefonen stille. Folkehelseinstituttet. Sykehuset. Nese-hals-prøven bekreftet covid-19.

«Hvordan kunne dere skrive han ut,» tenkte jeg.

Han lå på soverommet. Jeg flyttet puten og dynen min ned på sofaen. Vi stengte av et eget område av huset. Vi var tross alt heldige. Vi har to bad.

Familie og venner handlet mat for oss. Jeg og guttene brakte ham maten med egenprodusert smittevernutstyr av buffer og hansker.

Han ble verre. Jeg ringte sykehuset. «Se etter om han blir blå på leppene,» var svaret jeg fikk.

Landet hadde blitt stengt ned noen dager tidligere fordi sykehusene skulle ha nok kapasitet til å ta imot de syke. Ansvaret hvilte på mine skuldre. Jeg var redd.

Mannen min stolte på legene. Han stolte på meg. Men ikke jeg. «Det går fint,» beroliget han meg. Den femte dagen ringte jeg igjen 113. Mot hans vilje.

«Vi vil helst ikke ha koronapasienter i ambulansen.» Damen spurte fint om jeg kunne kjøre han selv. En sykepleier sto klar med rullestol da vi kom.

Det skulle gå ni dager før vi så ham igjen.

Blodtrykket hans var nå kritisk lavt og feberen fortsatt svært høy. Røntgen viste fortetninger på venstre lunge. Bakteriene hadde fått blomstre fritt i skyggen av viruset. Han fikk væskebehandling, bredspektret antibiotika og surstoff.

Han kjempet for sitt liv.

Fra fjern og nær kom det hilsener. Foreldrene hans satt hjelpeløse og innelåste i Wien, klamrende til telefonen etter livstegn fra han.

Helt fra Afrika tikket sanger og bønnerop inn. De trøstet: «Heldigvis har dere moderne sykehus og innlagt vann.»

Utenfor døren vår spiret det kjærlighet. Hjemmelagde boller, croissanter, lasagne. Blomster og bøttevis av sjokolade til barna.

Jeg vinket til venner og naboer på mange meters avstand.

Barna spurte: «Vil han dø?» Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Smerten var uutholdelig, men håpet holdt ut sammen med oss. Jeg tenkte på hans klingende, herlige latter.

Om vi bare kunne få høre den igjen.

Tretten dager senere spaserte han med sakte skritt ut av sykehuset, mens han støttet seg til en sykepleier. Det var kveld. Luften var kjølig, det var inderlig stille.

Han hadde pakket den mørkeblå dunjakken godt rundt seg. De kastanjebrune øynene hans kikket på meg over det turkise munnbindet. Sykepleieren overrakte meg tingene hans i en gul sekk.

«Lykke til videre!» sa hun smilende, snudde seg og gikk.

Jeg så etter henne. Så hun var stemmen jeg hadde klamret meg til. Hun var øynene når jeg ikke kunne se. Hun var håpet når jeg ikke kunne le. Tårene mine rant.

Om jeg bare kunne gitt han en klem. Og henne.

Barna sto klare og ikledd smittevernutstyr da vi kom hjem. De var så ufattelig tapre. Et uforglemmelig øyeblikk, spikret fast i vår livshistorie.

Mai 2020

Solen varmer her vi sitter tett sammen ved havnen. Blomstene gror, sammen med håpet som aldri forlot oss. Av og til blir vi påminnet hva som kunne skjedd, om han ikke hadde blitt innlagt den formiddagen i mars.

Han sliter med fatigue, men blir sterkere for hver dag.

Nå er vi bare uendelig takknemlige. Overfor legene og sykepleierne, som med sitt mot reddet hans liv. For at barna og jeg aldri ble syke.

Vi har lært å aldri mer ta noe for gitt, ikke engang en klem. For slik, på ett sekund, kan livet snu.