Stilken til en blomst

Hun trodde ikke hun var født

med ryggraden deres

Men stilken til en blomst

Hun så hvordan folk rundt henne

klatret opp mot skyene

De virket så perfekte

Upåvirket der de bar

sin glitrende diamant

Selv falt hun sammen av

livets stormer

Som en knekt stilk

under snøens tyngde

vindens kulde

og regnets ustoppelige tårer

I flere år lå hun under jorden

som et lite frø

Ingen så henne

Hun var alene

En av de usynlige

Lite ante hun

at mens hun lå der

bygde hun en helt annen

form for styrke

En nærhet til livet

helt annet enn

hva livet tidligere

hadde vist henne

Hun bygde røtter

så dype

at det ikke lenger handlet

om å passe inn

men å bli tro

mot sin egen vei

I de aller mørkeste

stundene

bygde hun sin

største visdom

Og en vakker dag

var hun så sterk

at hun strekte seg

mot solen

og stod der i sin

fulle kraftfulle blomst