Pust for meg

Han var borte. Vi satt igjen alene

“Pust for meg" er det siste jeg husker han sa

Som rennende kaldt vann skyllet redselen over oss og visket bort lagene av uvitenhet

Rundt oss så vi nordmenn slåss for hytteretten sin

Det fantes ingen vei å nå han på.

Han var gjemt bort bak en dør av hvite masker, bak vakter og skrikende skilt

Pandemien hadde angrepet oss

Vår verden brant - som i min manns celler

Der viruset stjal pusten hans

Prøvene er dårlige sa legene

Han kjempet som en soldat i krig

Sykepleierne gav oss håp

Og gav oss grunner til å be

Om nettene kom tårene og frykten:

Ville barnas passe noengang komme hjem?

I det stille dukket familie og venner frem

Også ukjente rekte ut en hånd

- en spire av håp

På SoMe

og foran inngangsdøren vår

Det ble en smertefull reise

Som likevel var omhyllet av kjærlighet

I skjæret fra lyset

kunne vi føle dråpene av omsorg

Vi seilte aldri alene

Vi var mange om det

Håpet danset med nedturene

Søndag kom han hjem

Vi stod under stjernene

“Jeg kunne kjenne dere pustet for meg”, sa han

Forrige
Forrige

Et hav så dypt

Neste
Neste

Millioner av sommerfugler